Byen som lever på sin vin

Montalcino er ganske lik mange andre middelalderbyer i det sentrale Italia. Likevel så forskjellig, og det på grunn av en vin.

Det går nemlig ikke an å snakke om Montalcino uten å ha «brunello» på tungen. By og vin er som vel forlikte eneggede tvillinger.

Opp gjennom historien har Montalcino på mange måter vært annerledes land. Det er den fortsatt fordi den i stor grad har sluppet unna den kraftige hestekuren italiensk økonomi i dag gjennomgår. Også det skyldes vinen.

Status quo

- Vi er ikke rammet så hardt av de økonomiske problemene som andre deler av Italia. Riktignok merker vi at det er mindre penger blant folk, i alle fall blant italienere. Men for oss vinhandlere er det på sett og vis status quo, etter et par litt tøffe år i 2009 og 2010, sier vinbutikk- og hotelleier Simone Biliorsi og legger til:

- Tidligere solgte vi flere flasker dyr vin. I dag er omsetningen omtrent som før bare det at folk kjøper mer av rimeligere viner.

- Likevel har jeg følelsen av at dere montalcinesere kjøper lokal vin, og den er jo ikke spesielt billig.

- Nei, i alle fall ikke brunellovinene. Så er det slik at de aller fleste i byen enten arbeider på en vingård, har kjente som eier vingårder eller jobber hos vinprodusenter. Det går an å få gode rabatter, smiler Biliorsi og byr på en smak av en brunello han selv har stor sans for, Fossacolle, 2006-årgang.

Vinkafeen Fiaschetteriaer en klassiker. Ferruccio Biondi-Santi etablerte i 1888 dette møtestedet for vinelskere. I dag er det fortsatt det og i tillegg byens sosiale storstue. Sen formiddag kommer montalcineserne ruslende for å drikke sin cappuccino og treffe naboer. Siden Fiaschetteria ligger midt i hovedgata, midt i turiststrømmen, er det et naturlig stoppested også for byens gjester.

Følg oss på Facebook!

Etruskerby

Den lille byen på bergtoppen 564 meter over havet har vært bebodd i rundt 2000 år. Det startet som en av etruskerbosetningene i Toscana.

En gang i tidlig middelalder var dette et velstående samfunn. Så havnet byen i kryssilden mellom mektige Siena og Firenze. Montalcino ble en kasteball i storpolitikken, invadert både av spanjoler, fiorentinere og senesere. Men fortet, 1300-talls, femkantet og prektig, det klarte okkupantene aldri å erobre.

Montalcino valgte side, Siena, og ga ly i fortet til byens borgere på flukt fra aggressive fiorentinere.

I dag er La Fortezza et av småbyens fremste kjennetegn – etter brunello, så klart.

Takken er at en delegasjon montalcinesere går først i paraden når Siena holder sitt verdensberømte hesteveddeløp, Il Palio, to ganger i året.

I disse ferielandene blir vi oftest syke

Ære er fattigmannstrøst

Men Palio-ære alene er lite å leve på. Montalcino ble fattigere og fattigere. Leilendingssystem og en befolkning som alt for ofte fikk sult som ubuden gjest på besøk, det var situasjonen.

Å lage vin var de ikke ukjente med, men først mot slutten av 1800-tallet ble det litt fart på sakene.

- Biondi-Santi og noen andre gründere som Colombini, Padelletti og Costanti skal ha mesteparten av æren for at ting begynte å gå i riktig retning i byen vår, sier Maurizio Buffi, avtroppende ordfører. Vi har fått tid med ham på ordførerkontoret nede på Piazza Cavour ved enden av hovedgata, Via Mazzini.

FOTO: Max Rossi

En ny klon

Biondi-Santi odlet frem en ny klon på den allerede kjente sangiovesedruen. Sangiovese grosso kalte de den, brunello som den i dag oftest benevnes. Første vellykkede årgang var 1888.

Slike årganger kom ikke trillende som erter ut av en sekk. Faktisk ble bare fire(!) årganger mellom 1888 og 1945 ansett som «godkjent».

Selv med nyvinningen var brunello liten, ikke bare selve druen, men også prosjektet. Montalcineserne laget sin vin uten å gjøre noe stort nummer av det. De færreste visste at den nå ble benevnt brunello, og så sent som på 1950-tallet skrev en avis at Montalcino var så godt som «død».

Biondi-Santi og hans likemenns arbeid ble likevel lagt merket til, ikke minst i vinlandet Frankrike. Men for folk flest i Montalcino eksisterte utenomverdenen nærmest bare i teorien. Derfor gikk det også en god stund før de skjønte at de faktisk satt på en «gulldrue».

Sammenslutningen av brunelloprodusenter i et konsortium i 1967 ble av avgjørende betydning.

- Det er den spesielle jorden i Montalcino som har gitt oss muligheten til å lage brunello. Når du drikker et glass, får du også følelsen av opprinnelsen, sier ordfører Buffi.

På sykkel rundt Balatonsjøen

Banfi på banen

- I de første årene etter andre verdenskrig var utviklingen negativ i Montalcino. Jordbruk- og skogsdrift var stort sett eneste mulighet for å livnære seg på. Og inntektene ble stadig dårligere. Oppturen startet da Biondi-Santi og noen flere tok virkelig tak og bestemte seg for å gjenskape æren til jorden og satse hardt på vindruedyrking. Samarbeid og etablering av konsortiet ble viktige momenter.

- Det samme kan absolutt sies om vinstorheten Banfis inntreden. De amerikansk-italienske eierne har gått foran og modernisert vinproduksjonen og ikke minst delt sin nye kunnskap med de andre produsentene, skryter Buffi.